Morgan har gått tilbake til røttene.
Et trykk på startknappen, og den tosylindrete S & S-motoren starter med en serie stempelslag som får hele bilen til å rykke under meg. Jeg har fått æren av å være den første til å få prøvekjøre den nyregistrerte Morgan 3 Wheeler, importert av Insignia.
De er importør av Morgan, og har tatt inn dette eksemplaret for å lodde interessen. Og skal vi dømme etter de hysterisk morsomme, spennende og adrenalinfylte timene bak rattet, er dette ikke den siste de tar inn. 508.000 koster innstegsmodellen.
Motoren er en 2-liters versjon av samme motor som sitter i Harley Davidson, og hvert stempelslag både kjenner du i ryggmargen og gir gjenklang i bygårdene, der jeg kjører forbi Dælenenga. Musikken som kommer ut fra de strake rørene er ikke ulik den vi som har levd en stund kunne oppleve dengang det ble arrangert speedwayløp her.
Motoren på 80 hester er god til å seigdra (140Nm), så det er ikke nødvendig med høye turtall for å kjenne et solid spark i ryggen. På nyvåt asfalt er det større utfordring å finne feste for det ganske fete bakhjulet på glatta.
Over fartshumper og annen vederstyggelighet har jeg full utsikt til bevegelsene i forstillingen. Jeg kan konstatere at Morgan på denne modellen har gått bort fra “sliding pillar” og over til bærearmer, konvensjonelle støtdempere og tannstangstyring.
Over alt er det gamle og unge som snur seg, vinker og viser tommelen opp. Selv trikkeføreren på Briskebytrikken glemmer at det er jeg som har vikeplikt for den, og vinker meg frem.
Jeg legger turen opp til fagre Maridal, hvor jeg kan nyte naturen og akkurat passe utfordrende og svingete vei for denne bilen. Jeg gir antagelig Petter Northug et minne for livet når jeg passerer ham, på en av sine daglige treningsturer på rulleski innover i dalen.
Girkassen er en femtrinns sak fra Mazda 5, med fem trinn og revers! (jeg tror ikke den opprinnelige trehjulingen hadde revers). Verden går altså fremover. Men hylingen fra girkassen gir flashbacks til min egen 1954-modell Morgan, som denne dagen står tørt og godt parkert i garasjen.Turen blir et minne for livet. De mektige dunkelydene fra de strake eksosrørene uten demping, vibrasjonene, lyden fra dekken når de sier fra at nå nærmer du deg grensen for hva vi klarer å få til på den våte asfalten. Vinden som suser i hjelmen, fluene på fortennene. Inntrykkene er sterke og tydelige.
Morgan 3 Wheeler er jo registrert som motorsykkel, og plutselig ergrer det meg at det ikke er noen bomstasjoner jeg kan kjøre gratis gjennom i nærheten. Det er heller ikke en taxifil jeg kan kjøre i. Men jeg kan dra ned på Stripa! Stripa er Karl Johans gate. Her er det vanligvis fullt opp av voksne motorsykler parkert på en reservet parkering for denslags kjøretøy.
Og voila! Vel fremme på Stripa er det sannelig akkurat passe plass til å parkere. Som ventet kaster bilinteresserte, turister og pensjonister seg over bilen for å ta bilder og studere. Til tider er det nesten ikke mulig å se den lille bilen. En ting er sikkert; du blir lagt merke til med denne bilen!
Det er med tungt hjerte jeg må tenke jobb å levere bilen tilbake. Enten ble været bare bedre og bedre, eller det var livet som etter kjøreturen ble mye lysere å leve. Etter at bilen (motorsykkelen?) er levert tilbake, sender jeg en takknemlig tanke til H.F.S. Morgan. Han bygget den første Morgan trehjuling i 1910. Den dag i dag bygges disse bilene for hånd i den lille, engelske byen Malvern.
Jeg håper de vil gjøre det i minst hundre år til….
