Årets OMS (Oslo Motor Show) varet lite hakk opp på listen fra tidligere år. Nå var det flere og finere biler man husker fra dengang den første bilinteressen begynte å vise seg. Det var mange nye kjøretøy vi ikke hadde sett på Norges Varemesse i Lillestrøm tidligere. Her får du en smakebit på bare litt av det som var der.
En Ford GT 2018-modell, med prislapp på rundt 4,5 millioner som med twin-turbo, 3.5 liters V6-motor og 656 HK tar deg fra 0 til 100 km/t på tre sekunder! For første gang på en norsk bilutstilling. I tillegg til de to ekstreme bilene vil Ford bl.a. vise raske biler som Mustang Mach-1 og den helelektriske Mustang Mach-E GT
Over 60 klubber representert
Klubbene har fått et stort område å vise fram sine flotteste kjøretøy og publikumsvennlige aktiviteter på.
Norsk Jaguar Klubb brukte sin godt plasserte stand til å markere at det er 60 år siden Jaguar E-type ble presentert i Genève av sir William Lyons. Verden har siden ikke vært den samme. Klubben hadde utstilt en 6-sylindret XK-motor og en V12, som ifølge Øyvind Østeig tiltrakk seg mange interesserte.
PG Tälths «Windviper» er blant de aller flotteste på utstillingen og er nylig kåret til «Sveriges Snyggaste Bil». Fordi Sverige i likhet med Norge i stor grad har vært pandemi-nedstengt for store arrangementer, ble Oslo Motor Show første mulighet for PG Tälth til å vise bilen offentlig. En 1946 Chrysler Windsor Club Coupe er utgangspunktet. Den pensjonerte brannmannen fra Eksjö i Småland har lagt ned langt flere arbeidstimer enn han vil snakke om. Å gjenkjenne originalen er heller ikke så lett, i dag er det bare den modifiserte rammen og deler av torpedoveggen tilbake.
Se bildegalleri med flere bilder fra OMS nederst på siden!
– Jeg har alltid likt de klassiske formene hos de franske luksusbilprodusentene på 1930-tallet, har PG Tälth fortalt til Bilsport Classic. Bugatti, Delahaye og flere andre laget fantastiske biler, og det var noe inspirert av dem jeg ville bygge.
Inspirasjonen fra 1937 Delahaye 135 Competition Court Roadster er tydelig i PGs selvbygde karosseri. SRT10-motoren (V10 fra Dodge Viper) er koblet til en sekstrinns manuell Tremec T56 girkasse, og har fått plass under et panser som er elektrisk hevbart. Elektrisk er også frontruten, som kan senkes ned i torpedoveggen. Også dører og bagasjeromslokket styres elektrisk. Nummerskiltet bak vippes også elektrisk inn i støtfangeren.
Instrumentpanelet fant PG Tälth i en Chevy fra 1955, skjermene foran fra en 1939 Ford, bakre støtfanger fra DeSoto og de elektrisk regulerbare setene fra Chrysler Vision. Det siste er vanskelig å kjenne igjen etter at de ble trukket om av en dyktig salmaker. Lakkeringen gjorde PG Tälth selv.
Les om Abarth-utstilling på Geneve 2019 her!
Norskbygget Daytona
Det kunne vært en liten sensasjon med en skikkelig «recreation» av en Shelby Cobra Daytona Coupé, hadde det ikke vært for at bilen som var utstilt i stor grad var basert på et byggesett med karosseriet i glassfiber. Thor Jørgensen og hans team fortjener likevel heder og ære for replikaen de har bygget opp.
Jørgensen kunne fortelle at den enorme bakruten ikke passet helt til karosseriet. Ruten er det ikke lett å justere på, så da ble det å gjøre noen justeringer på karosseriet. Det er gjort andre endringer på bilen sammenlignet med originalen. Felgene er bredere enn på originalen, og de er 17‘’ med lavprofil mot 15’’ og feite dekk på originalen. Noen vil si det tar seg bedre ut og er mer stabilt å kjøre på, mens andre vil si at det tøffe, chubby utseendet mangler.
Jørgensen hadde også montert en Ford 302-motor, mot 289 originalt. Så har han lagt inn aircondition i bilen for som han sa; uten det ville det blitt i overkant varmt å kjøre den. Du skal se det er derfor originalen har store luftinntak foran frontruten.
Interiøret er som seg hør og bør spartansk og i stor grad bestående av aluminiumsplater. – Jeg elsker aluminium og popnagler, fortalte Thor Jørgensen, som kunne tilføye at han bare så vidt har startet opp og kjørt bilen noen meter. Han gledet seg til å kjøre den mye neste sommer.
Herlige klassikere
Super-handyman’en Vidar Haugen hadde tatt med seg sin Ford V8-racer også i år. Vi blir aldri lei av å studere denne bilen, som er inspirert blant annet av de hjemmebygde bilene som ble kjørt i norske is- og grusbaneløp rett etter krigen og opp på 50-tallet.
I år var bilen arrangert sammen med Kenneth Sømåen fra Drevsjø, som stilte ut en Ford BB Tow Truck fra 1933, med en passe brukt bilhenger og Haugens unike racer på vei av henger. Et fantastisk stilleben, som det heter på kunstspråket.
Rullende kunstverk på Ville d’Erbe
En annen handyman det står meget stor respekt av er Kjell Ivar Haltvik. Hans restaurering av Freiabilen står i en særklasse. Det er en Renault BC fra 1913 og det eneste kjente eksemplaret som eksisterer. Bilen ble kjøpt inn av Freia Chocolade. Karosseriet ble bygget på i Oslo av firmaet AS AUTO. Freia brukte bilen til 1931. Da ble karosseriet sansynligvis montert over på en annen bil, og Freie ga bilen i gave til Norsk Teknisk Museum. De lagret den til 2003 da Kraft Foods (som kjøpte Freia) søkte om å få utlevert bilen for å restaurere den og stille den ut i sitt industrimuseum. De ga imidlertid fort opp, og ville levere bilen tilbake til Teknisk Museum. De hadde da tydeligvis mistet mye av interessen for bil og fokuserte på telefoni og data, så de takket nei og ville ikke ha bilen tilbake!
Trygve Krogsæter reddet da bilen fra enten å bli kastet eller solgt til utlandet, og flere nye eiere forsøkte seg som eiere, men samtlige ga raskt opp å restaurere den. Helt til bilen ble kjøpt av Haltvik på Ekne i Trøndelag i 2016. Han har brukt over 2.500 timer på å samle og bygge deler til bilen, men har vært avhengig av økonomisk hjelp for å få prosjektet i havn.
Både offentlige og private givere har bidratt, og Freiabilen fikk i 2020 som første kjøretøy i Norge støtte fra Riksantikvaren.
I forbindelse med søknader til Riksantikvaren og andre er det satt opp et budsjett på bilen ut fra de priser som forespurte firmaer har gitt på de enkelte ting som må lages og eller repareres. Budsjettet lød på rundt én million kroner.
Selve restaureringen av chassiet er som en vanlig restaurering. Men det som drar i vei på denne er de støpte storkene samt de støpte messingbokstavene og Freialogoen på sidene og logo på bakdører. Dette er kostnadsberegnet til 340.000,- for modellering, støping og polering/fornikling. Radiatoren er også en stor kostbar jobb da den var skadet.
Riksantikvaren fant dette prosjektet så interessant og viktig for norsk industrihistorie, kjøretøyhistorie og firmapromotering/reklame at de godkjente den som et prosjekt de kunne støtte. Riksantikvaren har også kommentert at det er godt utført.
Alt Freia kunne bidra med var å ønske lykke til med prosjektet . . .
Kjell Ivar Haltvik har lagt ned et enormt arbeid i restaureringen, og har støpt deler av dekoren selv for å spare penger. Selve storkene forsøkte han å få støpt selv, men måtte til slutt overlate dette til Olaussens Metall i Haugesund. Forniklingen er gjort av Centrum Fornikling i Oslo.
Nå står bilen her på Oslo Motor Show og glitrer i all sin velde. Kjell Ivar er tilstede og svarer på spørsmål fra alle interesserte.
Hvis vi skal forsøke oss på en kåring av beste stand under Oslo Motor Show, må det utvilsomt bli AMCAR/ReFUEL sin romslige, rene og elegante stand. Her var utvalgte bilperler montert opp på hvert sitt repos og meget kunstferdig belyst, én og én. Lekkert!
Landsforbundet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber (LMK) var bedre representert på Oslo Motor Show en vi kan huske, og viste noen glimt fra bilismens barndom og feriebruk som mange kan huske.
Hovedattraksjonen var naturlig nok Arne Fredly sin Ferrari SP2. Den så jeg under Paris Motor Show i 2018, men at det nå er en i norsk eie er jo interessant. Avduking måtte til, selvsagt, under fyldige kommentarer fra Øivind Skar, dyktig journalist i Bilforlaget og en viktig katalysator for å få bilen til Norge og utstillingen. Jeg vil tro bilen returnerer til Monaco hvor Fredly bor, men det er å håpe at den registreres i Norge og brukes her. Se reklamefri video her: