Heftig og bevaringsverdig

Henry Harrfeldt er av de mer garvede bilentusiastene. Dette er villbassen fra Bærum som ble profesjonell speedwaykjører. I dag elsker han verneverdige racerbiler og har flere av dem i garasjen.

Eimen av trykksverte og ferskt papir henger tungt i luften, og den taktfaste dunkingen fra trykkemaskinene følger meg mens jeg forsøker å finne bedriftens eier og daglige leder. Ved et langt beist av en Heidelberg trykkemaskin står Henry Harrfeldt og myser på et papirark. Etter en stunds tålmodig venting har jeg endelig oppnådd kontakt og han tar meg med inn på kontoret.

Harrfeldt går foran meg med en lett vaggende gange. Han er litt halt, og på den ene foten har han en spesiallaget sko med ekstra tykk såle. Livet har ikke bare vært lett for Henry Harrfeldt. Som 9-åring mistet han faren sin. Han døde av hjertesvikt og etterlot seg en datter, tre viltre gutter, en hustru og en kolonialforretning i Oslo. Den måtte moren ta ansvaret for.

Etter et langt liv med forsakelser og hardt arbeid har Henry Harrfeldt satt av tid og penger til bilhobbyen. Han har tre svært spesielle biler i garasjen, tre bevaringsverdige og sjeldne biler som krever pleie og omsorg.

– Jeg og kameratene mine fant på mye sprell, forteller Henry Harrfeldt. – Jeg var uredd, både i akebakken og hoppbakken, og forstuet begge armene kraftig et par ganger. Nesa brakk i en boksekamp også, og 15 år gammel fikk jeg et komplisert lårbensbrudd etter en utforkjøring da jeg satt på med en eldre kamerat på motorsykkel, forteller han.

Bruddet var i vekstsonen og måtte brytes opp igjen fordi det grodde feil. Etter et lengre sykehusopphold var resultatet et ben som var 1,3 cm kortere. Allikevel hadde gløden for motor i enhver form våknet i ham.

Henry  er både målrettet og sta på samme tid. Når et tema kommer i senter for hans oppmerksomhet lærer han seg det som er mulig å lære om emnet. Dette er drivkraften til å perfeksjonere seg til det ekstreme. Han lærte seg alle trykkeribransjens knep – og flere til. Det endte med at han like godt tok over hele trykkeriet. Når en av de kompliserte maskinene stanset, var ikke Henry snauere enn at han reparerte den selv. Ikke før hadde han fått trykkeriet til å gå bra, så brant hele bedriften opp. Men Henry brettet ermene opp, investerte i nye maskiner, leide nye lokaler og var i gang igjen.

– Trykkeriet gikk bra – det vil si jeg jobbet fra 06:00 til 23:00 hver dag, forteller Henry. – Det var et råkjør.

Bilsamling. – Men motorinteressen var der. Snart hadde jeg råd til å kjøpe en AC Cobra. Dette er en klassisk engelske sportsvogn med en stor, amerikansk motor. Etter et par år begynte jeg å se på muligheten for å skaffe meg en Ford GT40. Så i 1982 bestilte jeg en Safir GT40, beretter han.

Konkurransemannen Henry Harrfeldt ville ikke kjøre race med verken Cobraen eller GT 40. Så da kjøpte han like godt en Tiga C2-racer.

– Med en motor på 570 hester er Tigaen er en kruttønne, forteller Henry og innrømmer han har stor respekt for potensialet i denne bilen. Ikke at han er redd, men . . . .

– Jeg har fartet en hel del rundt med den bilen, forteller Henry. – Vestfalen i Tyskland, Zeltweg i Østerrike og Donington i England. Jeg har også lagt igjen mye gummi på de fleste banene i Sverige.

GT40’en har jeg også kjørt en god del med. Jeg skulle kanskje ikke skryte av det nå som jeg er over 72 år, men for noen år siden prøvde madamen og jeg å holde 280 km i timen i snitt på en tysk motorvei, gliser han. Det var ved Coblens, veien var ny med 3 felt i hver retning og lite trafikk. Toppfarten på 320 km i timen var jeg oppe i flere ganger.

Proffkarriere. – Som guttunge observerte jeg min første helt utenfor min mors butikk, som lå på et gatehjørne i Vika, forteller Henry. – Det var den gang budene i Oslo brukte motorsykler på tre hjul og et lite lasteplan til å ha varene på. De gutta kunne virkelig håndtere syklene, og hjørnet ved butikken ble rundet med en fart som gjorde at de vippet det ene bakhjulet opp over den høye fortauskanten.

Det imponerte stort, og snart var han ansatt i et bilfirma som hadde en slik motorsykkel til utkjøring av deler.

– Dette var jo i Leif ”Basse” Hveems glansdager, sier Henry og blir en anelse drømmende i blikket.

”Basse” var Norgesmester i speedway, og så godt som uslåelig. Med sin seier i Europamesterskap på langbane i 1957 var han det store forbildet. – Da jeg gikk på barneskolen var jeg spesialist i å ta en ”Basse” på grusen (skrens med tråsykkelen), og 19 år kjøpte jeg min første speedwaysykkel, forteller Henry.

Storebroren Sverre Harrfeldt hadde nok også en viss påvirkningskraft. Han var en av de unge og lovende speedwaykjørerne som tok over hegemoniet etter ”Basse”.

– 19 år gammel sto jeg der etter en kort tur til sjøs, knapt nok med en folkeskoleutdannelse, for jeg skulket temmelig mye. Selv en eksamen skulket jeg unna, forteller han og ser ned i gulvet. – Jeg ante ikke hva jeg skulle begynne med, men lysten til å få til noe var der. Sverre hadde reist til England og kjørte proff for Wimbledon-klubben.

Etter to sesonger her i landet som speedwaykjører fikk Henry Harrfeldt proffkontrakt med den skotske klubben Edinburgh Monarchs. Henry kjørte med stor fremgang hele 65 løp i 1965 og fikk tilnavnet ”The Ironman from Norway”. Speedway er som kjent en særdeles farlig sport, men de gangene Henry gikk overende reiste han seg og kjørte videre, og fikk dermed heltestatus hos britene.

– Så i tredje løp i 1966-sesongen var det slutt. Jeg ledet heatet men ble påkjørt bakfra, og jeg visste det var slutt allerede da jeg svevde i luften på vei mot vantet. Nok et komplisert lårbensbrudd var resultatet og dette satte et punktum for karrieren. Etter over tre måneder på sykehus og et ben som nå var blitt fem og en halv cm kortere og en lang stålstang innoperert i lårbenet fra hofte til kne, var det ingen vei tilbake. Jeg dro hjem til Norge.

Tilbake til sykkel. For noen år siden fikk Henry beskjed fra fastlegen sin at veien til hjerteinfarkt ikke var lang dersom han ikke begynte å mosjonere. Sommer som vinter blir det derfor knallharde sykkelritt i høyt tempo omtrent hver dag, og i helgene blir det ofte dagsturer på 10 mil.

Og selvfølgelig holder han seg særdeles grundig oppdatert når det gjelder det siste og grommeste innen pedalsyklenes teknologiske utvikling. Den karen gir seg ikke med en sykkel innkjøpt i sportsbutikken på hjørnet. Titan, kevlar og det mest avanserte og superlette skal det være.

Tilbake på to hjul er ringen sluttet for Henry Harrfeldt. Hele veien med en gutteaktig lekelyst, vitebegjær og en ukuelig jernvilje. Kanskje på tide han selv blir bevaringverdig?