For hundre år siden måtte man søke skriftlig før bilturen.
Oslo (2013) Den 1. april var det 100 år siden den nye motorvognloven trådte i kraft og bilkjøring var fritt frem. Slik var det nemlig ikke før 1913. Hundreårsdagen ble markert av medlemmer av Norsk Veteranvogn Klubb ved Kragstøtten i Holmenkollen, og Drive var tilstede.
Det var Tor Ivar Volla, redaktør av Norsk Motorveteran, som var initiativtager til markeringen av at det er 100 år siden det ble tillatt å kjøre bil fritt i Norge. I sin velkomsttale påpekte han at det også er 100 år siden kvinner fikk stemmerett.
Entusiastene markerte også en annen begivenhet: Norge er nemlig ett av få land hvor biler eldre enn 30 år kan bruke de originale registeringsnumrene på sine verneverdige biler. Siste nytt nå er at de eldste bilene kan få bruke sin originale “amtsregistering”. I bilismens barndom fikk bilene tildelt et nummer i sitt amt som skulle påføres bilen. Dette var før skiltreglene kom, og det vanlige var å male amtets navn og bilens nummer direkte på karosseriet, eller man laget et sort skilt og malte på det.
– Norge var inndelt i amt opp til 1919, da innførte man fylkesinndeling av landet, fortalte Bue David-Andersen. Han er medlem av Norsk Veteranvogn Klubb og har arbeidet intenst for å få de nye skiltreglene for de aller eldste bilene på plass.
– Det er to biler her i dag som opprinnelig hadde amtsregistering, og disse vil idag få tilbake sine opprinnelige nummerskilt, fortalte David-Andersen. – Den ene har ” Kristians Amt 2″ og ble registert på en herre som het Caspar Hennig med dette nummeret i juni 1908. Kristians Amt tilsvarer Oppland i dag. Dette var faktisk Hennigs tredje bil. Bilen ved siden av gikk i Kristiania – som Oslo het dengang – med nummer 2.
Han fortalte at det kun er de bilene som beviselig hadde den gamle registreringen som får lov til å bruke den gamle registreringen.
– Det sier seg selv at det ikke blir mange, jeg vil anslå ca 50 biler i hele landet, påpekte Bue David-Andersen.
– Jeg vil gi dere litt bakgrunnshistore: Det var i 1623 Norge fikk sitt første veiprosjekt. Danskene bekostet prosjektet, og var det mest kostbare veiprosjekt noengang her i landet, påpekte David-Andersen. – Den veien ble anlagt fra Kongsberg til Drammen, og skulle gjøre det enklere å transportere sølvet fra Kongsberg gruver. På det meste ble det fraktet 12 tonn sølv i året på den veien, og sølvutvinning holdt de på med i 180 år, fortalte han.
– I 1864 ble Veidirektoratet opprettet, inntil da var veier intet tema. Frakt gikk nesten utelukkende sjøveien. Men det skulle endre seg. I Veidirektoratet var det en fremsynt virvelvind av en ingeniør som het Hans H. Krag, og som ble veidirektør i 1873. Han bygde vei; mange og fine veier. Dessuten var han blant annet stifter av Turistforeningen og Akeforeningen. Statuen her i Holmenkollen ble avduket til hans minne i 1909, sa Bue David-Andersen i talen til de fremmøtte.
– Folk visste dengang ikke hvor fantastisk flott utsikt det var fra Holmenkollen. Krag tok derfor med seg borgermesteren i Kristiania med seg opp til dette stedet vi er idag. Da ble det fart i turistbesøkene hit.
David-Andersen forteller at det før 1913 ikke bare var å kjøre i vei. Neida. Man måtte søke amtmannen skriftlig; hvor man skulle kjøre, når man skulle kjøre, og ikke minst hvorfor man skulle kjøre. Det måtte ofte leveres med originale fabrikktegningen av bilen, og kjøring for fornøyelsens skyld kunne man bare glemme.
– Hvis søknaden ble godkjent, måtte kjøringen lyses ut i avisen, hvilket sier seg selv var ganske håpløst. Det var her Norsk Automobilklub kom inn. Det var i 1907, og Caspar Hennig var blant de første medlemmene. De tok på seg jobben med å søke for medlemmene. Dette var forløperen for KNA (Kongelig Norsk Automobilklub).
Bilene fikk ikke lov til å kjøre fortere enn 15 km/t i tettbygd strøk, 24 km/t ellers, og hele 35 km/t på helt rette veistrekninger i dagslys hvis sikten var god. Uansett måtte bilen kunne stanse på under én meter. Hvis bilen skulle parkeres i gaten, måtte en person stå og vokte bilen, eller en vital del måtte demonteres forteller David-Andersen.
– Hvorfor denne motstanden mot bilkjøring? Jo, veidirektøren anla veiene, men det var amtmennene som måtte ta kostnadene med vedlikeholdet. De trodde at bilene medførte stor slitasje, men det viste seg at hestene utgjorde vesentlig større slitasje.
David-Andersen forteller til Drive at det avstedkom endel oppstyr da Kongen ikke brød seg med å søke amtene om kjøretillatelse, angivelig fordi de ikke kunne nekte ham å kjøre. Da den nye motorvognloven ble vedtatt i 1913, var hans to nye Minervaer underveis til Norge. Kongen ble medlem av KNA og klubbens høye beskytter. En helt ny era lå foran bilismen i Norge.