Med legende-status i England

Dag Løvaas:
– Jeg ble petrolhead allerede da jeg var 4 år, og det er jeg i høyeste grad fortsatt, sier den nå 69 år tidligere proff speedwaykjøreren Dag Løvaas til Drive bil- og motor. Det er en lavmælt og ydmyk speedway-entusiast som forteller om karrieren sin på 70-tallet.

Dag Løvaas ble født 25. februar 1951 i Holmestrand. Der bygget han sin første motorsykkel. Der lærte han svingteknikk på isen i Sandebukta. Der startet han MC-butikken Løvaas Motor, og der tar han imot meg – i huset han bygget da karrieren som speedwaykjører var over. Det er en vennlig og imøtekommende Dag Løvaas som forteller om sitt liv, med glimt i øyet og ungdomstidens sjarme i god behold.

Autografskriving: Det var ikke bare motviljen til å bli forbikjørt av en nyankommet ungdom som gjorde at Dag Løvaas fikk en tøff velkomst i Newcastle. Misunnelsen over at jentene flokket seg om Dag for å få autograf bidro helt sikkert også. Foto: Privat

– Jeg var ikke gamle karen da jeg forsto at far hadde vunnet NM i speedway i 1932. I tillegg hadde han en Tempo Villiers, og jeg var ofte med ut når han startet opp og dro på jobben. Jeg er født petrolhead, og det er jeg ennå. Jeg fant ut at jeg var 4 år gammel da jeg fikk være med far og bror Ulf til Jarlsberg travbane på et langbane speedwayløp. Basse Hveem kjørte. Ikke bare var sykkelen hans like blank og nyvasket hver gang han kjørte frem til start, han stakk av fra de andre hver gang. Det gjorde et stort inntrykk på en 4-åring. Jeg husker jeg sto og holdt meg i gjerdet da han kjørte rundt, og du vet hvordan barn er; sånn ville jeg også bli.

Dagen etter observerte Dags mamma at han syklet på trehjulssykkelen rundt og rundt morelltreet i hagen med en liten blomsterbukett i neven. Hun lurte på hva det skulle være godt for, hvorpå gutten svarte: – Jeg er Basse og kjører jo æresrunder, mamma!

Fra da av dreide alt seg om speedway. – Jeg var ikke noe skolelys tror jeg, for da kladdebøkene ble samlet inn, fikk jeg tilsnakk fordi boken min var full av tegninger av speedwaysykler, hjelmer, drev og motorer. Over senga hadde jeg dessuten et bilde av Sverre Harrfeldt.

En gang fikk klassen til Dag i oppgave av lærer Brede Henriksen å skrive en stil hvor de skulle beskrive yrket de ville ha.

– Med flid skrev jeg så en stil om mitt drømmeyrke; profesjonell speedwaykjører i England.

Stor var derfor forundringen da Dag fikk besvarelsen tilbake med påskrift i rødt: Skriv om!

– Jeg spurte læreren hva han mente med det, hvorpå han påpekte at det fikk være grenser for fantasi, og ba meg skrive en stil om et yrke det gikk an å bli. Så jeg skrev om å bli bilmekaniker. Mange år senere, da jeg var hjemme fra England i en pause i kjøringen, traff jeg på min gamle lærer i Holmestrand. Det første han sa var at han husket stilen min, og var veldig lei seg for at han hadde behandlet meg dårlig. Han hadde lest det som ble skrevet om meg og min karriere som proffkjører i lokalavisen.

8 år gammel og med 25 kroner i lomma fikk Dag tak i en knallert. Et par år senere ble den byttet ut med en Wooler, en britisk/dansk sjeldenhet som viste seg å egne seg godt til hans formål: Å bygge om til en speedway-inspirert sykkel.


Konverteringen Dag gjorde med mopeden han fikk tak i som X-åring besto stort sett i å kappe skjermene og sette på et speedway-styre. Men tøff ble den gamle Wooleren. Foto: Privat

– Alt jeg gjorde var å kappe skjermer, sette på et speedwaystyre og et annet sete. Det ble mange runder rundt morelltreet med den!

Motor fra Erling Sande

Dags 4 år eldre storebror Ulf var selvsagt en kilde til inspirasjon.

– Han var heldig og fikk speedwaysykkel av faren vår, jeg var for ung og måtte vente. Men jeg benyttet ventetiden til å jobbe, pante flasker og slikt med tanke på å få min egen sykkel. Ulf fikk litt støtte av Suzuki-importøren Erling Sande. Så en gang vi var på et løp spurte Einar Sande om ikke jeg snart skulle begynne å kjøre? Joda, men jeg har ikke sykkel, var mitt svar. – Skaff en sykkel, så skal du få en motor av meg, sa Sande.

– Storebror Ulf var snill og hjalp meg med å slaglodde en ramme, jeg fikk tak i et sulky-hjul til forhjul og sykkelen ble veldig fin, den. Med den tok jeg en NM-tittel i lettvektsklassen.

Dag hadde all grunn til å være stolt over sykkelen han bygget selv, med en Suzuki-motor fra Erling Sande. Bildet er fra en treningssamling på Geiteryggen. Foto: Atle Møller Warmedal

Dag Løvaas minnes spesielt Dælenenga med vemod.

– Hvis man ikke har opplevd Dælenenga, da har man gått glipp av det aller mest magiske med norsk speedway. Det var en fantastisk atmosfære på den banen. Jeg var for ung til å kunne kjøre på Dælenenga, men jeg var med broren min da han kjørte der. Lukten av metanol og R-olje kunne man sniffe lenge nede imellom bygårdene der, og lyden ble forsterket av de samme gårdene. Det var et stort tap da det ikke var mulig å kjøre der mer!

Dælenenga hadde en egen atmosfære.

– Ulf hadde vel også en proffkarriere i England?

– Ja. Han gjorde det veldig bra her i Norge, men lykkes i mindre grad som proffkjører i England. – Han fikk først invitasjon til å prøve seg utenfor konkurranse i 1969, og gjorde det. Han fikk profftilbud, men takket nei fordi han ville gjøre ferdig utdannelsen først. Men han fortalte om meg, og at mange mente jeg hadde et talent for speedway. Så promotor Ian Hoskins inviterte meg over, selv om jeg bare hadde fire 500-løp bak meg. Så dro jeg over i 1970, da – med en avtale med Newcastle Diamonds i bagasjen.

Ulf Løvaas kom så etter i 1973 og kjørte i tre uker som gjest for en skadet kjører i Cradley Heath. Så i 1974 kjørte han for Oxford Rebels. Det er klart at overgangen til et proffmiljø i England med helt andre baner og tøffere konkurrenter er vanskelig. Ulf kjørte i disse to sesongene før han ga seg.

Dag og Ulf deltok gjerne i flere klasser på samme stevne. Her med fra venstre Bultaco 125, Jawa Eso 500 og Suzuki 250. Foto: Privat.

Proff i England

– Jeg ankom Newcastle i en gammel Skoda med en godt brukt og sliten speedwaysykkel bakpå som jeg hadde kjøpt av Johnny Fåfeng. Den gamle fergen Bremaer kan man si mye om, men spesielt behagelig i dårlig vær var den ikke. Det var storm, og jeg ble skikkelig sjøsyk. Men da jeg ganske groggy kikket ned på kaien i Newcastle, sto det en hel delegasjon der for å ta imot meg. Det var rett og slett speedwaysupportere som ville hilse den nye kjøreren velkommen. Stort!

Det ble mye trening, blant annet på isen. Her fra Hillestadvannet. Foto: Privat

Bil og sykkel ble heist i land, og ferden gikk til et forsamlingslokale hvor alle fikk plass. Opp på scenen bar det, og Dag fikk en mikrofon i hånden og ble bedt om å komme med en uttalelse til den fremmøtte forsamlingen av entusiastiske speedwayfans.

– Problemet var bare at det ikke var mange ordene på engelsk jeg kunne, så den erklæringen ble kort. Men promotoren min Ian Hoskins tok over mikrofonen, unnskyldte seg og fortalte litt om meg og mine eskapader i Norge. Det var veldig hyggelig å bli tatt imot på den måten. Så var det ikke lenge før jeg hadde en egen fanklubb også!

Første stevnet laget skulle kjøre var mot Glasgow Tigers på vår hjemmebane. En forholdsvis vanskelig bane.

– Det var ikke i første heat, men jeg hadde god utgangshastighet ut av en sving og skulle kjøre forbi Charlie Monk. Jeg tror han lå på andreplass og det var plass til å kjøre forbi på yttersiden. Men han presset meg inn i gjerdet.

Det kunne gått riktig ille med Dag på dette første løpet. Lyktestolpene sto utsatt til, og det er flere som har mistet livet etter sammenstøt med stolper.

– Da forsto jeg hva jeg hadde begitt meg ut på. Hvis du var ny, eller de ikke likte trynet ditt, var det ett vipp med bakhjulet og over og ut. Slik var det jo ikke i Norge, hvor man tok hensyn til hverandre.

– Var det ingen som forberedte deg på hvor tøft det var på «den grønne øya»?

– Nei, og det jeg fant ut var at mr Monk var kjent for dette. «Dirty riders» blir de kalt. Ikke alle var slik, men det var noen. De beste førerne gjorde sjelden noe slikt.

Hvordan gikk det med deg, da?

– Jeg var blåslått, men den gamle sykkelen ble veldig ødelagt. Jeg hadde jo ikke penger til en ny sykkel, så promotor Ian Hoskins hjalp meg med en ny ramme og tilbehør.

– Reidar Eide var den beste norske kjøreren da jeg kom over. Men så begynte jeg å vinne over ham, og det var ikke populært. Jeg tror det var i 1973 på Newports bane i Syd-Wales, en ganske farlig bane med trevant som på en ishockeybane. Bak vantene var det betongtribuner. Eide kjørte for Newport og jeg for Reading. Han oppførte seg direkte uvennlig og ga klar melding til meg: «Prøver du å vinne over meg, ender du i betongen!».

Dag hadde sin egen kjørestil som dette bildet viser. Her er Dag «på hugget» i midten, med nordmannen Reidar Eide til venstre og svenske Tommy Janson til høyre. Over 3.200 heat kjørte Dag i sin proffkarriere.

Dag tok likevel starten og ledet. – Så kommer Eide bakfra, forteller Dag. – Han hadde ikke tenkt å ta svingen. De som så på sa at han rett og slett torpederte meg. Jeg havnet opp på betongen etter å ha ødelagt deler av vantet. Eide ble selvsagt disket for den manøveren, men løpet mitt var jo ødelagt, og sykkelen skadet.

Dag ble sjekket av helsepersonell på banen, og fikk beskjed om at han «trolig ikke har brukket noe», men røntgenbilder i ettertid viser tydelige skader etter den ulykken.

– Der ødela jeg nok ryggen min, noe jeg sliter med den dag i dag.

Hvordan man kjører i England:

Det er to lag som kjører mot hverandre, og det er 7 kjørere på hvert lag. Det er fire som starter i hvert heat; to fra hvert lag. Du får litt startpenger, og premiepenger basert på poeng. Vinner du heatet får du 3 poeng, andreplassen får 2 poeng, tredjemann 1 og sistemann ingen.

Systemet fungerer som i fotball; når man har kjørt mot et annet lag på deres bane, blir det returmatch mot det samme laget på hjemmebane.

– Du kjører altså på alle banene, men minst én gang i uken på hjemmebanen din, forteller Dag.

Det er stor forskjell på banene i England. Noen er ovale, andre er med lange langsider, andre med korte. Banelengden varierer, og noen har svinger som tegnet med passer, andre «nyper», noen har dosering, andre ikke. Dekket kan variere mye, hvor hardt det er, dumper og ikke minst at grusen flytter seg utover i svingene etter som banen blir oppkjørt.

På 70-tallet var det 126 førstedivisjons kjørere. Utlendinger fikk kun lov til å kjøre i førstedivisjon. I hvert løp kjører alle fire heat hver. Det betyr at ved å vinne alle heatene kunne du maks få 12 poeng. På det beste viser statistikken at Dag hadde et gjennomsnitt på 10,37 poeng. Det er det beste en nordmann har oppnådd i ligastevner der borte. Veldig mange kjørere hadde et snitt mellom 9 og 10 poeng. Tre år på rad hadde Dag et snitt på over 10 poeng.

– Da skal du ikke tape mange heat, du skal ikke velte mye, og du skal ikke ha mange motorstopp påpeker Løvaas. – Det var en veldig kamp om poengene, all den tid dette var profesjonell kjøring, og poengene utgjorde lønna vår. Hadde du høy poengsum tjente du bra, med lav poengsum tjente du dårlig.

1973 var det beste året for Dag Løvaas. Da kom han på 5. plass i rangeringen blant førerne i førstedivisjon. Samtidig ble han ligamester for Reading.

I 1974 var Dag og John Louis «forsidegutter» i forbindelse med kampen om gullhjelmen.

I 1974 ble Dag vinner av Mr London. Det er en konkurranse blant de tre store London-klubbene Wimbledon, Wembley og Hackney. Prisen blir delt ut på slutten av året, og Dag var best av alle kjørerne i disse tre klubbene.

– Sverre Harrfeldt var en meget god kjører. Han hadde selvtilliten jeg manglet når det gjaldt å kjøre mot de store. Min styrke var i ligasammenheng, hvor jeg har slått alle de beste førerne. Men i de store og individuelle stevnene som EM og VM tok nervene overhånd.

Dag med i VM

Verdensmesterskapet 1974 skulle gå på Nya Ullevi i Gøteborg.

– Jeg var alltid overlegen de andre på vått, og dermed glatt føre. Årsaken til det må være all kjøringen på isen utenfor Holmestrand. Vi pigget hjulene med små bolter som ble slipt skarpe, men ikke for skarpe – for da biter de for godt. Der lærte jeg å styre sykkelen med gassen, noe som var viktig på glatt føre.

– Det vanlige er å kjøre med tilnærmet full gass, eller «stram wire», som det kalles. For meg var det viktig å kunne styre sykkelen med gassen. Og jeg kan ikke huske å ha tapt ett eneste heat i regnvær.

EM-finalen på Wembley i 1974 var en nasjonal begivenhet i England, noe som antall publikum viser. Her leder Dag Løvaas heat 13 (!) med Zenon Plech ytterst til venstre, John Louis rett bak Dag, og John Boulger til høyre. Rett etter gikk Dag i vantet, men vant siste heat og kvalifiserte seg for VM-finale på Nya Ullevi.

Opptakten til VM i 1974 var EM på Wembley. Regnet lå i luften. Dag vant sitt første heat. Andre heat kom han på tredjeplass. I sitt fjerde heat ledet han, men traff et hull i banen. Sykkelen steilet opp på bakhjulet og dro rett i gjerdet i et kjempekræsj.

– Dansken Ole Olsen kom bort til meg og sa at det var kjempesynd jeg ikke kom med i VM. Da var han overbevist om at jeg var slått ut der jeg lå på båren. Og jeg var nokså omtåket og forslått. Blødde og greier. Men på den tiden hadde jeg reservesykkel med meg, så det gjorde ikke noe at sykkelen var i filler. Jeg stilte til start i et av de siste heatene mot Ole Olsen og to andre. Ole Olsen trengte bare å vinne dette siste heatet sitt, så var han Europamester. Jeg var fortsatt en smule omtåket, og kom desidert sist ut fra start – men det hadde begynt å regne! Jeg kjørte forbi alle og vant heatet. Det betød at jeg var med i VM, men den som ikke var særlig happy var Ole Olsen, naturlig nok.

For Ole Olsen lå nå på 13 poeng, likt med både Ivan Mauger og Peter Collins. Dermed ble det en avgjørende ekstrafinale, som Peter Collins vant og ble Europamester.

I VM-finalen vant Anders Michanek alle sine heat og ble en verdig verdensmester. Banen var våt, og veldig tung å kjøre på, ikke glatt som Dag kunne hatt stor nytte av. Video-opptak på nettet viser dessuten også at banen ble temmelig humpete. Ole Olsen fikk en stygg velt og var ute av konkurransen. Dag Løvaas vant sitt tredje heat men kom totalt på en skuffende 11. plass.

– Den plasseringen var jeg ikke fornøyd med, er Dags korte kommentar.

– Generelt kan jeg si at når det var individuelle stevner, og alle de beste møttes, så som Ivan Mauger, Anders Michanek, Ole Olsen, Barry Briggs, så mistet jeg litt trua på meg selv. Det irriterer meg fortsatt veldig. Jeg skulle ønske det fantes idrettspsykologer på den tiden, slik det gjør i dag. Det hadde jeg hatt enorm nytte av.

Poengene er levebrødet

Som regel kjører man for en klubb i flere år.

– For meg ble det ikke slik, for klubben i Newcastle ble lagt ned i ett år, og alt ble flyttet til Reading. Der var jeg i tre år, forteller Dag.

Maks poeng man kan ta er 12, det var her i 1973 Dag noterte seg for 10,37 i sesongen, og var 5. beste blant 126 førstedivisjonskjørere. Så ble det bestemt at Reading skulle ha ny bane, og den gamle ble stengt.

– For 1974-sesongen ønsket jeg meg derfor til Oxford, men det finnes noe som heter Rider Control Board. De skal sørge for at et lag ikke kan bygge seg opp til å bli for sterke, men jeg hadde for høy poengscore, så de tilbød meg en plass i Hackney. Det syntes jeg var greit, for der hadde de blant annet en godt likt promotor som het Len Silver.

Dag ble i Hackney i ett år, og statistikken vi har funnet frem på internett viser at han hadde høyest gjennomsnittlig score i Hackney Hawk’s historie med 10,17 poeng i ligaen. Her kom han til et lag med svært gode kjørere, og tok seire i heat etter heat i hele sesongen.

Dag ble jaktet på i de tre månedene som kalles «silly season» mens han var hjemme i Norge.

– Jeg tok med meg syklene og dro til Paris med kona for å slippe unna alt maset. Promotor Len Silver var snill nok til å la meg gå til Oxford Rebels. (1975)

1975: Oxford Rebels. Fra venstre John Dews, Dag Løvaas, Hasse Holmqvist, team manager Roger Jones, Richard Helsen, Trevor Gear, Richard Greer og på sykkelen Gordon Kennet.

Da var klubben helt nederst på tabellen. Dag ble med fordi han likte banen, han likte også ledelsen, publikum og de andre kjørerne. Dessuten hadde han satt banerekord der året før. Oxford ble etter hvert bedre og lå på 5. plass, med en totalseier i Midlands cup å smykke seg med.

– Det er ikke bare enkelt å komme til en klubb og gjøre suksess slik jeg gjorde, men etter hvert ble teamkameratene mine bedre og bedre.

Lyddemper ga problemer

Dessverre ble banen til Oxford lagt ned, så siste året kjørte Dag for White City Rebels. Da hadde han veldig mye motorproblemer.

– Jeg hadde avsluttet sesongen på Oxford med å bruke JAP-motor, og det passet min kjørestil veldig bra. For 76-sesongen hadde jeg anskaffet to nye JAP motorer. Det var stikk motsatt av alle andre, som kjørte Weslake eller Jawa. Grunnen til mitt valg var min spesialitet throttle-control (å styre med gassen).

Det året kom påbudet om å kjøre med lyddemper. Ulempen med JAP var at motoren rett og slett ikke gikk bra med lyddemper.

– Det er litt rart, for det er jo egentlig et strakt rør rett gjennom, bare med perforeringer. Men jeg ga meg ikke, og forsøkte forskjellige potter og alt mulig rart. Promotoren min sa at jeg fikk gå tilbake til Weslake, men jeg nektet, for JAP’en passet meg perfekt når den var konkurransedyktig.

Så var det under et løp på Kings Lynn at promotoren kom med en Weslake-motor til Dag, ferdig satt opp med plater for å sette rett inn i ramma på sykkelen hans.

– Han ba meg montere denne og dra opp til Leichester og kjøre en match der. Jeg gjorde det, og det førte til at jeg fikk hele 15 poeng!

Dag har ofte vært i England på ferie, men i 2016 var det noen som visste han kom over, og et gamle fans stilte opp og tok ham imot. De hadde ordnet med den lokale pub’en, som hadde 1975 priser, BBC radio kom og intervjuet ham og lokalavisen Oxford Mail laget reportasje. Helten var tilbake!

Her må det tilføyes at selv om 12 poeng er maks, kan klubben som ligger under med et antall poeng, bytte ut en kjører med en antatt bedre i ett heat. I det løpet slo Dag dessuten kommende verdensmester Michael Lee i to heat på hans hjemmebane.

– Men dette var så sent på sesongen at selv om jeg fikk meg to nye Weslake motorer var det for sent å få nok poeng. Sykkelen min med JAP-motoren står forresten på NMK-museet i Lier.

Etter 7 sesonger ga Løvaas seg. 1976-sesongen ble den siste. Årsaken var frykt for å havne i rullestol, fordi han var utsatt for flere voldsomme kræsj. Samtidig hadde 6 av hans venner omkommet i speedway.

– Jeg begynte å tenke: «Er det verdt det? Jeg følte sterkt at jeg hadde fått noen advarsler som jeg måtte ta på alvor. Selv tok jeg hensyn til andre og ga de plass. Jeg var skremt over enkelte kjøreres hensynsløse kjøring og mangelen på sikkerhet på flere av banene.

– Ettervirkningen av det ene kræsjet våkner jeg den dag i dag av om natta. Vi kjørte på Leicester, Ray Wilson sin hjemmebane. Han ledet og så seg tilbake for å se hvor jeg var – men så hektet fothvileren på sykkelen hans seg i nettinggjerdet. Plutselig så jeg en sykkel i lufta rett foran meg der jeg kom i full fart – og det går fort på Leicester! Jeg rakk bare å tenke «nå dør jeg», så ble alt svart. Mens jeg lå på banen hadde jeg en «ute-av-kroppen-opplevelse». Jeg svevet liksom over meg selv og så lege og førstehjelpspersonell arbeide med meg. Da jeg våknet, var det til mennesker som sto rundt meg i hvite frakker og sa noe som jeg ikke skjønte noe av. Jeg var på sykehuset og må ha slått meg skikkelig i hodet. Kona mi ble nektet å komme inn til meg, antagelig for at jeg ikke ville kjenne henne igjen.

På hjemmekontoret er veggene dekket med minner fra karrieren. Foto: Morten Larsen

Speedway en farlig sport

Dag var heldig, og kom seg tilbake til normalen.

– Tror jeg da, sier Dag og ler. – Men jeg ble skikkelig skremt – mer av denne kræsjen enn den i Newcastle. Sykkelen var bare skrot, og festet til styret hadde jeg slått tvers av med lårene mine. «Du har gummiben i kroppen», sa legene til meg.

Så var det historien om «crazy» Jack Millen. Han var i andre divisjon, men steppet inn når noen andre på laget ikke kunne. Dag kjørte sammen med ham i Coventry, og også der går det skikkelig fort. – Jeg ledet heatet, og regnet med at han kom til å ligge sist og ikke finne på noe tull, men så hadde han klart å velte i utgangen av en sving. Dette var før det ble obligatorisk med dødmanns-snor på syklene, og han lå der med motoren i gang. Men så slapp han clutchen og dermed dro sykkelen fra ham og rett ut foran meg der jeg kom på neste runde. Jeg traff den og tok et høyt og luftig svalestup. Faktisk over startgrinda. Jeg traff ikke annet enn bakken, men fra en slik høyde treffer du tungt, og jeg var gul og blå over hele kroppen. Heldigvis kjørte jeg med ryggskinne allerede den gang, ikke så god ryggskinne som man får i dag, men den reddet meg nok.

– Kjørte du mye her hjemme?

– Nei, ikke mye. Jeg konsentrerte meg om kjøringen i England. Fravær gikk jo utover klubben jeg kjørte for. Men jeg ble pålagt å delta i landskamper og NM, så jeg var blant annet over og tok norgesmesterskapet i 1973 og 74. De truet med å ta fra meg lisensen hvis jeg ikke deltok i NM i 1975. Det året ledet vi the Midland Cup, så da droppet jeg å dra hjem. Men det fikk ingen konsekvenser.

– Jeg angret ikke på at jeg ga meg, men da fikk jeg vite sannheten; at enkelte av toppgutta i speedway fikk penger «under bordet», altså i tillegg til startpenger og poengpenger. Jeg var bare 26 år, og det var relativt tidlig å gi seg når man hadde suksess. Derfor ble jeg kontaktet av flere, blant de ivrigste var Len Silver, som tilbød meg ekstra betaling hvis jeg fortsatte. Det var jo fristende, selvsagt, men jeg hadde allerede tjent ganske bra; jeg kjøpte stadig fine biler, jeg bygde hus og startet forretningen, så jeg har i bunn og grunn speedwayen å takke for alt.

Garasje som seg hør og bør et bensinhode. En Morgan Roadster V6 og en Fiat 500 er to av kosebilene. I nabogarasjen står en Porsche Macan Hamann. Foto: Morten Larsen

Da jeg sluttet å kjøre i England tok jeg ett år fri og bygde dette huset. Så må jeg fortelle at jeg samtidig kjøpte meg en gammel formel Ford som jeg kjørte litt med i Sverige uten særlig suksess. Jeg syntes bilen gikk bra, men plasseringene var sånn midt på treet. En av de norske spurte meg om jeg hadde sjekket hjulstilling, og det hadde jeg jo ikke, sier Dag og ler. – Jeg brukte noen snorer og målte med – og hjulstillingen var helt sinnsvak. Ikke rart det gikk dårlig, ler han.

Ducati-import

Høsten 1979 etablerte han Løvaas Motor. Han ble forhandler av Suzuki og Yamaha og jobbet døgnet rundt. I 1984/85 flyttet han inn i bygget forretningen holder til i dag, på det meste var de 12 ansatte. Han fikk status som Ducati-importør i 1987 og opprettet 7 forhandlere. I 2004 bestemte Ducati at de ikke ville ha importører i noen land, kun forhandlere.

Livsverket til Dag går så det suser, men han har trukket seg ut av driften. Foto: Morten Larsen

– Da tilbød jeg to av mine ansatte å overta butikken som et forhandlerledd, noe Anders Breiseth og Are Leegård takket ja til.

– Det er veldig flinke folk som har tatt over etter meg, og bygget eier jeg fortsatt.

I dag nyter Dag Løvaas sin tilværelse som pensjonist med én Ducati og tre entusiastbiler i garasjen. Bobilen bruker Dag og hans Mona så ofte de kan. Med en datter og to sønner fra et tidligere ekteskap og fire barnebarn nyter han livets dessert, som det heter.

Dag og Mona kjører åpen bil så ofte de kan – også på kjølige dager om høsten! Foto: Morten Larsen

Men etter livet i England var ikke Dag helt ferdig med motorsykler og konkurranse. En rekke år på 90-tallet deltok han i Gotland Grand National, noe som er verdens største enduro med 2.000 startende.

Han måtte jo dessuten vise Ducati sine egenskaper i roadracing, og vant to løp tidlig på 90-tallet..

Sykkel er ikke lagt på hylla – riktig ennå. Og Ducati må det være, selvsagt. Foto: Morten Larsen

– Butikken krevde alt av meg, så jeg hadde egentlig ikke tid til roadracingen. Men så skulle det gå en runde i et dansk mesterskap på Rudskogen Motorstadion, og danskene maste på meg for å bli med. Så jeg lot meg overtale, og sørget for at sykkel og redskap sto klar da jeg kom ned for å kjøre. Men det er mulig dekkene ikke var varme nok, for i partiet som kalles «Høyfarten» ved depotet mistet jeg festet på bakketoppen og gikk i bakken.

Normalt hadde dette gått bra, hadde det ikke vært for at det var murt opp en murkant som Dag traff. Resultatet var et knust hofteparti og et langt sykeopphold.

Dag sin roadracingkarriere fikk en brå slutt. Her fra Rudskogen. Foto: Privat

– Legene vurderte å amputere hele beinet, men jeg protesterte vilt, så de lot det være. Men jeg går litt rart, for benet er skjevt og 3 cm kortere, og hofteleddet må jeg antagelig snart bytte ut med en protese. Skadene etter speedwaykjøringen begynner jeg også å merke. Ryggen er plagsom, spesielt hvis jeg står oppreist en stund. Den trives best når jeg går, og trene den må jeg gjøre hver eneste dag.

Dag viser meg håndledd og fingre som også har merker etter den knalltøffe proffkarrieren.

– Det er det man kaller resultater etter «gamle gleder»?

– Ja – og det var verdt det!

På hedersplassen i stua henger bildet av Dag da han slo Barry Briggs for første gang. Foto: Morten Larsen